|
Overlevelses-tips
for kjærester
Den
følgende artikkelen ble skrevet av min kone, Terri. Den
kom først i Tinnitus Today, det kvartalsvise
magasinet til American Tinnitus Association (ATA), og gjengis her
med tillatelse fra ATA.
Stephen
M. Nagler, MD, FACS
Dag 1:
"Vet du
hva, det piper i ørene mine."
"Åh? I
begge?"
"Ja."
"Hmm. Kanskje det er pga
rødvinen. Rødvin får meg alltid til å
føle meg litt "innestengt"."
Dag
2:
"Det piper fremdeles i hodet mitt."
"Hmm,
kanskje er det pga all karrien ... eller pollen."
"Ja,
kanskje det. Håper det er pga pollen. Jeg nekter å
slutte med Thai-mat!"
Dag 3:
"Pipingen er
blitt ganske kraftig nå."
"Hmm, kanskje det er
pga Relafen (medikament mot betennelse). Jeg tror tinnitus er en
mulig bivirkning av slike ikke-steroider."
"Ja, jeg
tror jeg vil avslutte den kuren.
4 mndr og tusenvis av km,
dollar, og bønner senere, begynte min mann Stephen og jeg
å forstå at en uønsket gjest hadde bosatt seg
i min manns hode og i vårt hjem. Vi eliminerte de
forskjellige synderne: alkohol, koffein, krydder, urter,
medikamenter. Vi skyldte på alt fra løvblåseren
til rockekonserter. Vi søkte hjelp og råd fra en
haug spesialister - fra indremedisinere til akupunktører.
Hver eneste fysiologiske og psykologiske årsak ble
utforsket.
Vi fikk den ultimate "gode nyheter /
dårlige nyheter" diagnosen – tinnitus. Du dør
ikke av den, men tidvis ønsker du bare å ta ditt
eget liv. En kjent spesialist avrundet vårt mislykkede
besøk på hans klinikk med "Du har en flott
familie og mye å leve for. Gå hjem og gjenoppta livet
/ hverdagen." Lettere sagt enn gjort.
Gjennom de
påfølgende mndr led Stephen av en mengde
psykologiske og fysiske symptomer ifbm denne alvorlige og
påtrengende tinnitusen, inkl dyp depresjon, 15 kg vekttap,
søvnløshet, overveldende kvalme, tann-skjæring,
engstelse, stadig dårligere evne til å fungere på
jobben, og en usikkerhet som ga næring til hans desperasjon
i forhold til ham selv og hans fremtid.
Som ektefelle /
partner må vi erkjenne den reelle fysiske og psykologiske
belastning som tinnitus utgjør for dem som har det.
Tinnitus er usynlig - ingen skjelving, ingen halting, ingen
hosting, ingen åpenbar måte å påvise dens
tilstedeværelse eller alvorlighet. Dette medførte at
min mann fikk den ekstra byrden det er å hele tiden
forklare denne ulyden, forsvare sin sin mentale helse, og
rettferdiggjøre sin elendighet.
Som sykepleier
forsto jeg virkningen tinnitus hadde på Stephen. Den er
veldig lik andre livs-forandrende lidelser og skader. Imidlertid
begynte jeg å bli utålmodig, sliten, og irritert på
de endeløse spørsmålene, våre gjentatte
samtaler, og hans hyppige behov for trøstende ord. På
et tidspunkt tenkte jeg faktisk "Hvor ille kan dette
egentlig være?" Jeg bestemte meg for å finne det
ut.
Jeg puttet en liten radio i en skulderveske. Den var
innstilt på "hvit støy" - den susende /
sprakende støyen som er mellom radiostasjonene - på
en lydstyrke som omtrentlig stemte med tinnitusen hans. Så
gikk jeg rundt med den mens jeg gjorde forskjellige ting i huset.
I løpet av en halv time merket jeg at jeg gikk med
sammenbitte tenner og var irritert. Etter en time, skrudde jeg
den !^%$@ tingen av og pleiet en vond hodepine.
Det er
lett å bli litt blasert av lidingen deres når de ser
så normale ut. Men tenk deg hvordan det ville være om
du måtte utstå en hylende støvsuger eller
sirene som forfulgte deg fra rom til rom. Ville du kunne tenke
kreativt, ta viktige beslutninger, gjøre noe som helst av
betydning i en omgivelse av ustanselig støy? Hvordan ville
mangelen på stillhet og usikkerheten på hvorvidt
stillheten vil vende tilbake, påvirke dagen din, arbeidet
din, vennskapene dine, og livet ditt? Viktigheten av støttende
menneskelig kontakt kan ikke understrekes nok.
Å få
tilfredsstilt sine psykologiske behov er kanskje den største
utfordringen for ektefellen / partneren. Selv fokuserte jeg på
3 områder jeg følte vanskeliggjorde min manns
bedring og påvirket vår familieliv.
For det
første forandret jeg det jeg anså som feilaktige
eller forvrengte tenkemåter. Beklagelser som "Jeg
klarer ikke å komme meg ut av sengen!", "Ørene
mine piper hele tiden!", "Jeg er ubrukelig, jeg klarer
ikke å gjøre noe som helst!" ble møtt
med jordnære svar som "Jeg skifter laken, NÅ!",
"Det virket som du nøt å se på TV i går
kveld.", "Du kan mate katten og kjøre ungene på
trening." Og når jeg hørte "Jeg tror jeg
aldri kommer til å bli bedre!" påpekte jeg hva
han faktisk klarte å gjøre, og minnet ham på
at det ikke var noen bestemt tidsramme for å bli frisk, og
at vi ville fortsette å arbeide oss fram til en
løsning.
For det andre forsøkte jeg å
overvinne hans motvillighet ved å oppmuntre til enkle,
målbevisste oppgaver som kunne gjennomføres innenfor
hans begrensede oppmerksomhets-horisont. Dette innbefattet
kortvarige familie-oppgaver såvel som husarbeid. Flere
ganger i uken insisterte jeg på at han ble med meg på
små ærender - en tur i parken eller bokhandelen - for
å gi avbrekk i hans rutiner og vise at han kunne "gjøre
noe".
For det tredje fant jeg det nødvendig å
sette noen grenser mht samtaler om tinnitus. Han var oppslukt av
tinnitusens mange forskjellige sider, men jeg hadde fremdeles
behov for å utføre mange andre sider av vårt
daglige liv. Det var ikke alltid det passet å stoppe midt i
en oppgave for å prate eller lytte - enda en gang. Ved å
avsette en viss tid til tinnitus-prat, fikk jeg anledning til å
lytte uten å bli forstyrret, og det fikk ham til å
vite at han hadde min fulle oppmerksomhet når han uttrykte
sine følelser om sinne, frykt, og ensomhet.
Etter
en tid satte jeg opp en liste med "Tinnitus
overlevelses-tips for ektefeller" som er basert på min
ikke-så-vitenskaplige forskning på et
pasient-grunnlag bestående av én. De er imidlertid
resultatet av mine objektive observasjoner som sykepleier og mine
subjektive erfaringer som ektefelle. Jeg håper at leseren
også kan finne noe av verdi i dem.
Lær
så mye som mulig om tinnitus.
Gjør
notater og still spørsmål. Bli din ektefelles
medisinske partner og støttespiller.
Ikke
undervurder verdien av god psykiatrisk og psykologisk hjelp for
både ektefellen din og deg selv.
Sett
forvrengte tanker på prøve. Understrek det
positive, og erkjenn men styr unna negativ tenking.
Få
fart på ektefellen din. Trening, småturer og
rutineoppgaver vil gi deg en liste over vellykkede ting som du
kan benytte til å motvirke følelsen av verdiløshet.
Reduser
så mye som mulig av uvedkommende stress i hverdagen.
(Dette er kanskje ikke året man lager dunjakker som
julepresang til slekt og venner.)
Vær
medfølende og medlidende når det trengs, men vær
hard når det er for mye sutring.
Vær
tålmodig. Vellykket behandling er sannsynlig, med dette er
ikke en halsbetennelse! Ingen 10-dagers penicillin-kur her, nei.
Fortsett
å pleie din sosiale omgangskrets og dine interesser
utenfor hjemmet. Uten personlig utløp vil du bli mindre
effektiv i din rolle som støttespiller.
Hold deg i fysisk og
mental form. Ektefellen og resten av familien trenger deg, og du
fortjener det!
Terri E. Nagler, RN
|
